Det har lenge vært en tendens til at bygdene fraflyttes og at byene og tettstedene øker sitt innbyggertall. De beste hodene flytter inn der hvor jobbene finnes, mens bønder, arbeidere og ansatte i (offentlige) tjenestenæringer blir igjen og skaper mangel på breddekompetanse.

Det er stort problem at særlig kvinnelig arbeidskraft – og potensielle partnere – forsvinner. Mange av mannfolkene som blir tilbake er ikke lenger attraktive nok for moderne, unge kvinner. Flere bygder, mindre byer og tettsteder forsøker å få folk til å flytte tilbake etter noen år. Men statistikken viser at mange som gjør alvor av å flytte ut av byen, flytter tilbake etter 3-5 år. Tilværelsen på landet ble ikke slik de hadde forventet.

Det er fint for mennesker som bor i de større byene å komme på landet i weekender og ferier, men det er få som ønsker å bo der på sikt. Selv om vi også nå ser en internasjonal tendens til at en noen unge flytter fra de større byene og ut på landet. Både på grunn av de høye boligprisene, forurensing, utrygghet og et økende problem med vold, uro og sosiale problemer, og teknologi som gjør det mulig å jobbe hvor som helst fra.

Det er først og fremst arbeidsmarkedet og muligheten for å få interessante jobber som avgjør om det er attraktivt å bo ute i distriktene. I tillegg er det stor forskjell på leve- og livsstandard å bo på landet eller i byen. Det avgjørende er hva hver enkelt opplever som mest attraktivt for egen del. Som singel for eksempel er det ingen tvil om at det er mer tiltrekkende å bo i en by med flere muligheter for et aktivt sosialt liv.

En annen tendens er forgubbingen av mange landsens kommuner og mindre byer fordi eldre flytter tilbake til sin ”barndoms dal” etter å ha bodd størsteparten av sitt liv i en større by. Med den følgen at presset på eldreomsorgen blir stadig større. Uten at disse eldre lenger bidrar til levestandard og felles velferd gjennom alminnelig arbeids- eller næringsinntekt.

Tags: , ,